Fornebu Bilmuseum

15/06/2026

60 år siden Ford skrev Le Mans-historie

I dag - 16. juni er det 60 år siden Ford oppnådde en av motorsportens mest ikoniske triumfer: de tre Ford GT40-bilene som kjørte samlet over målstreken på Le Mans i 1966, og sikret Ford en historisk 1., 2. og 3.-plass. Det var mer enn en seier i et løp; det var et oppgjør mellom to bilkulturer, to industrigiganter og to sterke visjoner om hva racing kunne være.

Historien begynte med en fornærmelse som ble til et industridrama. Da Enzo Ferrari avslo Fords kjøpsforsøk på begynnelsen av 1960-tallet, skal Henry Ford II ha bestemt seg for å slå Ferrari der det gjorde mest vondt: på Le Mans. Resultatet ble GT40-prosjektet, et ambisiøst og krevende samarbeid mellom amerikansk kapital, britisk ingeniørkunst og racingfolk som nektet å gi opp.

Carroll Shelby var en av de helt sentrale skikkelsene i dette dramaet. Han hadde allerede skrevet motorsportshistorie som den første amerikaneren som vant Le Mans, da han i 1959 seiret sammen med Roy Salvadori i Aston Martin DBR1. Den erfaringen, kombinert med hans blikk for hva som faktisk fungerte på bane, gjorde ham til en uvurderlig mann i Fords Le Mans-satsing.

Shelby ble hentet inn for å gjøre GT40 konkurransedyktig, og rundt ham sto et lag av viktige navn. Ken Miles var kanskje den mest briljante av dem alle — en fører og utvikler med eksepsjonell følelse for bilens oppførsel og mekaniske svakheter. Han var en nøkkelperson i utviklingen av GT40, og hans innsats var avgjørende for at bilen til slutt ble en vinner.
Blandt de viktigste bilene i fortellingen finner vi først og fremst Ford GT40 Mk II, bilen som sto bak gjennombruddet i 1966. Den var større, kraftigere og mer robust enn de tidlige versjonene, og den kombinerte Fords V8-kraft med erfaringene som var høstet fra de første, mer problemfylte GT40-årene. Også Ford GT40 Mk I og senere Mk IV hører med i historien, som uttrykk for hvor intenst Ford utviklet programmet for å slå Ferrari på Le Mans.

Blant førerne som skrev historie denne dagen, var særlig Ken Miles - som ledet klart før siste runde, og ble bedt om å vente på de to andre GT40 - for å passere mållinjen samtidlig (men, som fratok han seieren...). Samt Bruce McLaren og Chris Amon, som vant løpet i de to andre seirende GT40-bilene. Hele Ford-laget representerte en sjelden kombinasjon av fryktløshet, utholdenhet og strategi.

Le Mans i 1966 ble derfor ikke bare en sportslig seier, men en fortelling om mennesker med ulik bakgrunn som samlet seg rundt et felles mål. Enzo Ferrari sto for den gamle mesterens stolthet, Henry Ford II for den industrielle revansjen, Carroll Shelby for den praktiske gjennomføringen med å forene det beste fra britisk racing med rå amerikansk kraft, og Ken Miles for det kompromissløse håndverket bak rattet - både under utvikling av GT40 og som fører under selve løpet.

Dette jubileet er en historie om mer enn biler. Det er historien om en tid da motorsport var rå, dramatisk og personlig — og om en seier som fortsatt regnes som en av de største i Le Mans-historien.

Filmen Ford vs Ferrari har også bidratt til at løpet på Le Mans i 1966 går inn i historien som en av de største begivenheter innen racing - spesielt for amerikanere...

01/05/2026

Velkommen til Jaguar klubbens tradisjonelle vårmønstring hos oss og rundt Flytårnet i dag 1. mai 🇳🇴

Vi holder åpent til kl 15 i dag, og har vanlig helgeåpent lørdag og søndag 12 - 15

Velkommen! 🏁

28/04/2026

I dag er det 150 år siden en av de viktigste grunnleggerne i italiensk bilproduksjon ble født - Nicola Romeo, født 28. april 1876.

I motsetning til en viss annen Nicola (Tesla), bidro vår Nicola med mer enn navn til bilene som skulle bære hans navn.

Da han tok kontroll over A.L.F.A. i 1915 og senere ga selskapet navnet Alfa Romeo, bidro han til å forvandle et industrifirma til et merke som skulle bli selve symbolet på italiensk mekanisk stolthet, sportslighet og racing. Under hans ledelse ble Alfa Romeo også knyttet tettere til tungindustri, flymotorer og avansert produksjon, noe som ga selskapet en teknisk tyngde som kom bilene til gode.

Det som gjør Romeo så viktig, er at Alfa Romeo tidlig ble mer enn bare transport. Merket ble en arena der italiensk design, ingeniørkunst og konkurranseinstinkt møttes, og dette la grunnlaget for en hel tradisjon av sportsvogner og banebiler som senere skulle bli legendariske. Alfa Romeo 20/30 HP og de tidlige 6C- og 8C-modellene ble viktige milepæler, fordi de viste at bilen kunne være både elegant, rask og konkurransedyktig. Senere fulgte biler som Giulietta Sprint, Giulia Sprint GTA, Spider, Montreal, 33 Stradale, GTV, etc. – biler som er blitt stående som høydepunkter i merkets historie. Entusiast biler som for det meste er langt mer oppnåelige for folk flest, enn de eksotiske sportsbilene som er produsert litt lengre syd i Nord-Italia.

På racingbanen fikk dette en enda større betydning. Alfa Romeo ble et av de viktigste italienske navnene i internasjonal motorsport, og merkets suksess på bane bidro til å definere hva en ekte italiensk sportsbil skulle være: lett, vakker, teknisk raffinert og laget for kjøreglede. Det var også i denne verdenen Enzo Ferrari fikk sin start. Han begynte å kjøre for Alfa Romeo i 1920, og i 1929 grunnla han Scuderia Ferrari som et racingteam for Alfa Romeo-biler før han senere bygde sin egen bilvirksomhet.

Ferrari-arven fikk igjen ringvirkninger i hele Italia. Ferruccio Lamborghini ble inspirert av rivaliseringen med Ferrari til å bygge egne sportsbiler, og Lamborghini vokste fram som et direkte svar på Ferraris prestisje og suksess. Slik ble en linje trukket fra Nicola Romeo til Alfa Romeo, videre til Enzo Ferrari, og derfra til Lamborghini og den moderne superbilkulturen.
Italia fostret også flere eksotiske og særpregede sportsbilmerker som Maserati, OSI og andre små produsenter som bidro til den rike bilfloraen landet er kjent for. Maserati representerte den samme blandingen av racing, luksus og teknikk, mens OSI og lignende små konstruktører ofte ga liv til interessante coupéer og spesialmodeller for entusiaster. Sammen skapte disse merkene et italiensk bilunivers der stil og ytelse nesten alltid gikk hånd i hånd.

Nicola Romeo var en av grunnsteinene i fortellingen om italiensk bilindustri som kulturfenomen, og indirekte også en av dem som bidro til å forme hele arverekken av Alfa Romeo, Ferrari, Lamborghini og de andre store italienske sportsbilnavnene.

PS! I dag er det også 110 år siden Ferruccio Lamborghini ble født.

04/04/2026

Ønsker alle en riktig God Påske! 🐣

17/03/2026

13/03/2026

I jubileumsuken for Lamborghini Miura kommer man ikke utenom Ferruccio Lamborghinis fascinasjon for en helt spesiell type okser. Og det handler om langt mer enn «beasts of burden» – trekkdyr, som kanskje passer bedre for traktorer.

Visste du hvor inspirasjonen til Lamborghinis logo kommer fra? Hva den skulle symbolisere for bilens egenskaper – og hvor mange av modellnavnene har sitt opphav?

Før lanseringen av Miura hadde Lamborghini brukt tallbetegnelser som 350 GT og 400 GT (tallene viste motorvolum i desiliter, mens GT stod for Gran Turismo). Men fabrikkens emblem var allerede en helt bestemt okse.

Miura-stutegården i Sevilla-provinsen ble etablert i 1847 og er en del av Spanias nasjonalarv. Tradisjonen forteller at oksene av Miura-rasen er de mest farlige – beryktet i tyrefekting og kjent for å være store, ville og intelligente. Nettopp disse egenskapene inspirerte Ferruccio Lamborghini til å velge oksen som symbol for sine biler. Sammenlignet med Miura-oksen virket hestene – som flere konkurrenter brukte i sine logoer – nærmest puslete.

Gården ble opprinnelig grunnlagt av Don Eduardo Miura Fernández, og hans etterkommere eier fremdeles dette mytiske stedet. Det var et besøk på Miura-ranchen som tente gnisten til Lamborghinis okse-logo. Ferruccio begynte deretter å navngi mange av sine modeller etter berømte spanske kampokser: Miura (1966), som revolusjonerte superbilverdenen med midtmotor; Espada, oppkalt etter matadorens sverd; Urraco, Jarama og Islero – alle hentet fra tyrefektingens arena, med kraft, temperament og italiensk dramatikk i hver V12-motor.

I romanen Klokkene ringer for deg (engelsk: For Whom the Bell Tolls) skrev Ernest Hemingway begeistret om oksene til Don Eduardo Miuras sønner – en styrke og dramatikk som på mange måter gjenspeiles i Lamborghinis ikoniske designlinjer og brølende motorer.

Det var heller ikke bare logoen og modellnavnene som bar tyrefektingens inspirasjon. Marcello Gandini, designeren hos Bertone, implementerte et subtilt, men genialt grep da han tegnet Miura: ser du bilen med dørene åpne, danner de tydelig konturene av oksens horn.

11/03/2026

Lamborghini Miura – 60 år med verdens første superbil!

Året 1966 var avgjørende for Lamborghini. Det var da den nye P400 Miura ble lansert – under Geneve utstillingen som startet 10. mars 1966. Med V12-motoren, som nylig var oppgradert fra 3,5 til 4 liter og gjorde den til verdens raskeste serieproduserte bil. Med Miura ble Lamborghini for alvor et navn å regne med – ikke bare som bilprodusent, men som skaperen av en helt ny bilkategori: superbilen.

Ferruccio Lamborghinis mål var å skape en bil som overgikk 350 GT-modellen i både kraft og sjokkverdi, og som samtidig hadde et design som var umiskjennelig Lamborghini. Dette ble oppnådd gjennom samarbeidet med Carrozzeria Bertone med designgeniet Marcello Gandini og de unge ingeniørene Giampaolo Dallara og Paolo Stanzani – som sammen ga liv til den legendariske Miura.

Bak føreren satt en tverrstilt 4-liters V12-motor - med dobbel overliggende kammer. De ulike versjonene starte med P400, og fortsatte med P400S og P400SV, med henholdsvis 350, 370 og 385 hestekrefter. På 1960-tallet var dette tall som plasserte den forholdsvis lette Miura i en helt egen klasse.

Den ble en umiddelbar filmstjerne. Siden lanseringen har Miura dukket opp i hele 43 filmer, ofte i hovedrollen – mest berømt i åpningsscenen til «The Italian Job» (1969), hvor Rossano Brazzi kjørte en oransje P400 Miura gjennom de italienske alpene, til tonene av Matt Monros «On Days Like These».

Gjennom tiårene har Miura hatt mange berømte eiere: Little Tony og Rod Stewart (som eide flere hver), Eddie Van Halen, Jay Kay fra Jamiroquai, skuespilleren Peter Sellers, modellen Twiggy, sangerne Johnny Hallyday og Elton John, operasangeren Grace Bumbry, jazzlegenden Miles Davis, racingføreren Jean-Pierre Beltoise – og ikke minst sjahen av Persia, som eide flere Miuraer, inkludert én av de kun fire SVJ som ble bygget. Jay Leno eier to! Og vi må selvfølgelig ikke glemme Frank Sinatra! Som kjent er hans bil godt ivaretatt av museets Harald Skjøldt.

Produksjonen av Lamborghini Miura startet sent i 1966, etter debut på Geneve-motorshowet tidligere samme år.
Produksjonsoversikt per versjon

Versjon Årstall Antall bygget
P400 1966–1969 275
P400S 1968–1971 338
SV (P400SV) 1971–1973 150
Totalt ble 763 Miura produsert (noen kilder sier 764, inkludert prototyper eller justeringer for ombygde biler).

Nøyaktige tall for eksisterende Miura i dag varierer mellom samlere og eksperter, men rundt 70–80% overlever fortsatt takket være dedikerte restaureringer – altså anslagsvis 500–600 biler. Finnes det andre serieproduserte biler som er over 50 år gamle med tilnærmet så høy overlevelses-prosent?

I dag, 60 år senere, står Lamborghini Miura fortsatt som et designikon og et symbol på overgangen fra tradisjonell GT til moderne superbil. Den er ikke bare et produkt av sin tid – Lamborghini Miura ble ikonet som symboliserte moderne design og teknisk fremgang – og det ypperste man kunne oppnå på fire hjul!

Vi gratulerer med jubileet - denne uken er det akkurat 60 år siden Superbilen hadde sin publikumsdebut.

08/03/2026

I dag er det kvinnedagen - 8. mars. Da er det på sin plass å hedre noen viktige kvinner i bilhistorien på denne dagen.

Den aller første bilturen ble ikke kjørt av en mann:
Bertha Benz (1849–1944) tok i 1888 verdens første langdistanse-biltur med Karls Patent-Motorwagen nr. 3, fra Mannheim til Pforzheim, ca. 100 km hver vei, uten at ektemannen visste om det.
Underveis fylte hun bensin på apotek, renset drivstoffrør med hattnåler og reparerte tennledning med strømpebånd – og demonstrerte dermed i praksis at bilen kunne brukes i hverdagen.

De første kvinnelige racerførerne
Camille du Gast (Frankrike, 1868–1942) var en av de første kvinnene med førerkort, kjørte blant annet Paris–Berlin-løpet rundt 1901 i en 20 hk Panhard og ble den første kvinnen som konkurrerte jevnlig internasjonalt.

Helle Nice (Mariette Hélène Delangle) – “Bugatti-dronningen” – kjørte Grand Prix-løp på 1930-tallet for Bugatti og ble et tidlig ikon for kvinner i baneracing (bilde, ingen detaljkilde hentet her).

Formel 1 og baneracing
Lella Lombardi (Italia, 1941–1992) er fortsatt den eneste kvinnen som har scoret poeng i et Formel 1-løp; hun tok et halvt poeng med sjetteplass i det avkortede Spanias Grand Prix 1975.

Danica Patrick (USA, f. 1982) satte rekord som beste kvinnelige plassering i Indianapolis 500 med tredjeplass, og hadde en lang karriere i IndyCar før hun gikk til NASCAR.

Simona de Silvestro (Sveits, f. 1988) har kjørt IndyCar og vært innom Formel E og GT, og representerer den nye generasjonen profesjonelle kvinnelige førere på toppnivå.

Rally og ørkenløp
Michèle Mouton (Frankrike, f. 1951) er den mest meritterte kvinnen i rallyhistorien; hun vant flere VM-runder for Audi i den brutale Gruppe B-epoken og ble nummer to totalt i WRC i 1982, i tillegg til å sette rekord i Pikes Peak.

Jutta Kleinschmidt (Tyskland, f. 1962) skrev historie da hun i 2001 ble første kvinne til å vinne den ekstremt krevende Paris–Dakar-rallyen i en Mitsubishi Pajero/Montero.

Dagens unge stjerner
Jamie Chadwick (Storbritannia, f. 1998) er flerdobbel mester i W Series og bruker nå den serien som springbrett mot høyere formelklasser, og er et sterkt symbol på nye satsinger for kvinner i formelbilsport.

Sophia Flörsch (Tyskland, f. 2000) er kjent både for sin spektakulære Macau-ulykke og for å komme tilbake til internasjonal formel- og langdistanseracing, blant annet i LMP2-klassen.

Vi må heller ikke glemme at vi i Norden har mange kvinnelige motorsport utøvere som har hevdet seg:
Greta Molander (Sverige/Norge) (1908–2002) var svensk-norsk rallyfører og forfatter, og ble en nøkkelfigur i nordisk rallyhistorie.
Hun kjørte sitt første rally i 1929, debuterte i Monte Carlo Rally i 1933 og vant Coupe des Dames der i 1937 og 1952; på 1950-tallet var hun fabrikkfører for Saab og tok EM-tittel i dameklassen.

Molly Pettit (Norge) (f. 1986) er norsk-britisk, har selv kjørt baneracing i Norge, Sverige og særlig Danmark fram til 2017, og kombinerer dermed aktiv førerbakgrunn med mediejobb.
Hun er i dag kjent som reporter og programleder i WRC, og har dekket rally-VM både for internasjonale produksjoner og norske TV-kanaler – en fin representant for kvinner som former sporten også utenfor rattet.
Molly kan presenteres som “fra racerbil til mikrofon” – en moderne rollemodell for jenter som vil inn i motorsportmiljøet.

Ewy Rosqvist (Sverige) (1929-2024) ble verdenskjent da hun sammen med Ursula Wirth vant Touring Car Grand Prix of Argentina i 1962 i en Mercedes-Benz 220 SE, som første kvinne til å vinne dette løpet.
De vant alle seks etapper, satte ny fartsrekord og var rundt tre timer foran nærmeste konkurrent, og ble hyllet internasjonalt som pionerer for kvinnelige rallyførere.
Hun kan plasseres sammen med Jutta Kleinschmidt og Michèle Mouton som “jernkvinner” i internasjonale langdistanseløp.

Pat Moss-Carlsson (GB/Sverige-tilknytning) (1934–2008), søster til Stirling Moss, ble gift med svenske Erik Carlsson og er sterkt knyttet til nordisk rally og Saab-miljøet.
Hun vant en rekke internasjonale løp, tok flere europeiske dame-mesterskap og tok til og med totalseier i løp som Liège–Rome–Liège, hvor hun slo mange av tidens beste mannlige førere.

Vi håper flere kvinner lar seg inspirere, og vi ser frem til å se stadig flere av dere hos oss. Dere er velkommen!

06/03/2026

David Gilmour fyller 80 i dag – og få har gitt oss bedre lydspor til en kosetur i favorittbilen enn mannen med den sorte Stratocasteren!

David Jon Gilmour, født 6. mars 1946 i Cambridge, har i seks tiår levert gitarlinjer som er som skapt for å legge en ekstra dimensjon til bilturen. For mange er Pink Floyd synonymt med det optimale soundtracket for landeveien.

Noen Gilmour-øyeblikk er nesten laget for å oppleves bak rattet, gjerne med frisk motordur som medspiller.

• “Time” – klokkene, oppbygningen, og det langstrakte solosvevet gir perfekt driv på lange etapper, spesielt når veien åpner seg og du kan la gassen følge crescendoet.

• “Shine On You Crazy Diamond” – sakte, majestetisk og romslig, et kinderegg av dynamikk, atmosfære og gitar¬tone som gjør nattkjøring til en liten religiøs opplevelse.

• “Run Like Hell” – pulserende rytme, drivende delay-gitar og et beat som kler alt fra Autobahn til E6 gjennom Østfold en sein søndagskveld.

• “Comfortably Numb” – kanskje den ultimate soloen for en bil med godt anlegg; den siste soloen bygger seg opp akkurat som en perfekt forbikjøring på tørr vei og tom motorvei.

• “Learning to Fly” og “Young Lust” – mer rett frem rockete, ypperlig for dagslys og landeveiskjøring når humøret er høyere enn turtallet.

Bare pass på lappen!

At Gilmour låter bra i bil er én ting – at han også har eid noen av bilene vi drømmer om, gjør det bare bedre. I 1988 kjøpte han en Ferrari F40 direkte fra fabrikken i Maranello, sammen med trommis Nick Mason, etter en konsert i Modena.
De to hentet hver sin F40 i Italia og kjørte dem hjem til Storbritannia i en improvisert europeisk roadtrip. Gilmours F40 har siden vært gjennom en omfattende restaurering etter en større brann, og har vært stjerne på både Pininfarina stand og auksjonert bort for noen år siden. Som kjent så er band kollega Nick Mason en som ikke selger sine mest unike biler...

På 80 årsdagen er det bare å skru opp volumet, finne en åpen vei, og la den sorte Stratocasteren og den imaginære røde F40 en få gjøre det de kan best: gjøre enhver kjøretur større enn selve målet.

Vi gratulerer!

04/03/2026

I dag markerer vi det som ville vært 75 årsdagen for Chris Rea (4. mars 1951 – 22. desember 2025)

Ikke bare var han en enestående låtskriver og gitarist, men også en ekte bilentusiast med et helt spesielt forhold til Ferrari og motorløp. Hadde han levd, ville han i dag fylt 75 år – en fin anledning til å hedre mannen som ga oss både musikk om veier, biler og lange kjøreturer, og en unik film om lidenskapen for Ferrari.

En artist med bensin i blodet
Chris Rea vokste opp i Middlesbrough i Nord-England, i en familie som drev iskremfabrikk – men det var lyden av motorer og gitarer som kom til å prege livet hans. Han slo gjennom på slutten av 1970-tallet og ble etter hvert en av de mest kjente britiske artistene innen soft rock og blues, med sin karakteristiske, raspete stemme og uttrykksfulle slidegitar. For mange bilelskere ble han lydsporet til landeveien, med sanger som ofte kretser rundt kjøring, veier og følelsen av å være på reisefot.

Rea var selv tydelig på at man ikke trengte dop for å være avhengig – for ham var det nok med biler og motorer. I intervjuer har han fortalt at bilen var et fristed, et sted for tanker, ideer og musikk – en forlengelse av både frihetstrang og skaperglede.

La Passione – en kjærlighetserklæring til Ferrari
Midt på 1990-tallet forente Chris Rea sine to store lidenskaper – musikk og biler – i filmprosjektet La Passione. Filmen, som kom i 1996, beskrives som «ulike fantasier om Italia og Ferrarier, satt til musikk» – et poetisk møte mellom drømmer, barndomsminner og motorsportshistorie. Historien følger en ung gutt med italiensk bakgrunn i England, som drømmer om Ferrari og helten Wolfgang von Trips, og som lar bilene og racingen farge hele livsreisen.
La Passione ble i praksis Chris Reas egen kjærlighetserklæring til Ferrari og italiensk bilkultur. For å kunne gjenskape atmosfæren fra Formel 1 på begynnelsen av 1960-tallet, lot han bygge nøye gjennomførte replikaer av Ferraris legendariske 156 «Sharknose» – biler som i virkeligheten var blitt destruert etter 1963. Denne viljen til å rekonstruere tapt bilhistorie sier mye om hvor dypt engasjert han var; her snakker vi ikke bare om en rik rockestjerne med dyr bilpark, men om en mann som ville gi racinghistorien nytt liv – på film, på bane og i folks bevissthet.
Ferrari i garasjen – og på banen

Chris Rea nøt ikke bare synet og lyden av Ferrari – han kjørte dem også, både på vei og i konkurranse. Allerede på 1980-tallet eide han en Ferrari Dino 308 GT4, og senere også andre sportsbiler som Caterham Seven og klassiske italienske småbiler.

Rea tok også steget ut på racerbanen, og brukte inntektene fra musikken til å realisere drømmen om å konkurrere. Han kjørte blant annet en Lotus 23B, Lola Mk1, Lotus Elan 26R og en Intermarque Ferrari 308, og han vant et løp på Donington i sistnevnte. Ved samme bane sto han som tilskuer under Ayrton Sennas legendariske regnoppvisning i 1993, og skal ha fulgt løpet så tett inntil gjerdet at han spøkefullt fortalte at han «kom hjem med gjerde-merker i ansiktet». Fascinasjonen for Senna resulterte også i låten Saudade, et musikalsk minne over en av sportens største.

Selv da han senere i livet valgte enklere biler, var gleden ved å kjøre fortsatt sentral. I 2010 kjøpte han en tidligere politibil, en 1957 Morris Minor 1000 i «panda»-livery, som han fortsatt kjørte løp med helt opp mot 2020. Det sier mye om ham at han like gjerne stilte til start i en gammel Morris som i en kostbar Ferrari – det handlet om kjøreglede, kameratskap og konkurranse, ikke om status.

Musikk for landeveien
For mange som elsker biler, er Chris Rea uløselig knyttet til følelsen av å være på tur – samme om det er en mørk desemberkveld eller en lang sommeretappe nedover kontinentet. Sanger som Driving Home for Christmas og The Road to Hell har blitt klassikere på bilradioen, og tematiserer både det lune, gjenkjennelige ved hverdagskjøring og de mer dystre sidene ved moderne trafikk og motorveier.
På soundtracket til La Passione finner vi også spor med tydelig bil- og racingsignatur, som «Girl in a Sports Car» og instrumentalen «Horses». Her bruker Rea musikken til å male bilder av blinkende instrumentpanel, nattemørke motorveier og lyden av turtall som stiger – akkurat slik mange av oss kjenner det fra egne turer.

For oss er Chris Rea et sjeldent fint møtepunkt mellom kulturhistorie, bilhistorie og personlig lidenskap. Han viste hvordan biler kan være mer enn bare teknikk: de kan være inspirasjon til filmer, sanger og kunst, og de kan binde sammen barndomsdrømmer, familiehistorie og profesjonelt liv.

Når vi markerer at han i dag ville ha fylt 75 år, tenker vi ikke bare på artisten bak store plateutgivelser, men på bilentusiasten som lot Ferrari, racing og bilglede løpe som en rød tråd gjennom hele karrieren. I garasjer, på hjemveier og langs motorveier verden over kommer musikken hans fortsatt til å være med oss – som et soundtrack til nye turer, nye drømmer og nye generasjoner bilfolk som oppdager både Chris Rea og bilene han elsket.

Visste du at en av bilene Chris Rea brukte å kjøre løp med befinner seg i Norge? Ferrari 308 GT4 Dino står i verkstedet til en av landets mest anerkjente Ferrari mekanikere – som holder til rett utenfor hovedstaden (se bilde – tatt i 2024).