22/02/2026
Lyst til å lære mer om «Russerforliset»? Ta turen innom oss på Meieriet i Fillan i åpningstiden og se utstillingen vår om når Jedinorog forliste på vest-Hitra.
HISTORIETIMEN 📖
Det russiske skipet «Jedinorog», gikk ned i storm utenfor Sæbuøya høsten 1760, med store mengder kanoner og annet militærmateriell til marinebasen i Arkhangelsk. Alle om bord omkom, blant dem tre norske loser fra Smøla.
Gammelt nytt sier du? Forliset vakte stor oppmerksomhet i sin samtid, men Jedinorog gir også perspektiver til dagens geopolitiske landskap og uro.
Jedinorog var et produkt av stormaktambisjonene til Peter den Store (1672-1725). Russland måtte få en sterk marine med adgang til havet. Skip bygges og land okkuperes. I 1696 ble Azov nær elven Don erobret, og med den russisk-osmanske freden i Konstantinopel i 1700 fikk Russland kontroll med Svartehavet.
Denne freden ga igjen grunnlag for neste konflikt. For å få grep om Østersjøen, erklærte Peter den Store krig mot Sverige, i allianse med Polen og Danmark-Norge.
Vi kjenner dette initiativet som den store nordiske krig (1700-1721). Med fredsslutningen i Nystad i 1721 dominerte Russland Østersjøen. Det russiske imperiet var nå et faktum, med Peter den store som Russlands første keiser.
Hjemmehavna til Østersjøflåten ble etablert i 1703 i Finskebukta, med marinebasen Kronstadt. Det er her Jedinorog hentet krigsmateriellet som skulle seiles til Arkhangelsk.
Skipet er i 1760 knappe året gammelt. Den var 40 meter lang og lastedryg. Med en besetning på nær 130 mann og 22 kanoner kunne den bite fra seg. Jedinorog tilhørte keiserinne Elisabet, datter av Peter den Store. Det er også hun som fullførte krigen med Sverige i 1743.
Norden var derimot i 1760 i en relativt fredelig periode, preget av opplysningstid og økonomisk oppgang. Ikke helt ulikt vår egen tid etter andre verdenskrig. Nå truer Russland igjen freden. I bunn for denne imperialistiske aggresjonen ligger også en uttalt forakt mot Vesten og demokrati.
Jedinorogs møte med Sæbuøya var voldsomt. Vrakgods var å finne langs hele Ramsøyfjorden like etter. Men lite av verdi ble berget. Derimot holdt bevisstheten om forliset seg sterkt.
I 1877 dykket hjelmdykker Pettersen fra Nordenfjeldske Dykkeselskab AS ned til vraket som den første. Han kunne rapportere at sjøbunnen var dekt med kanoner. En større bergingsoperasjon ble igangsatt.
Til sammen tar dykkerne opp over 100 kanoner samt blyruller og pukkenholt. Sistnevnte er en hardfør tropisk treart, som ble brukt til trinser i taublokker. Men før vrakgodset auksjoneres bort, avklarer de først med russerne.
I Tønsberg blad av 13.juli 1877 kan vi lese at «Kanonerne synest mest medtagne og vil ialfald være ubrukelige i den nuværende russisk-tyrkiske krig om man af høflighed mod russerne sendte dem kanonerne tilbage». Russerne har derimot ingen interesse av lasten. De fleste av kanonene ser så ut til å bli solgt til England, og der anvendt som fortøyningspåler.
I dag er Jedinorog et kulturminne beskyttet av kulturminneloven, og har vært gjenstand for flere marinarkeologiske undersøkelser.
På bildet ser vi to av kanonene som ligger i bergsprekkene utenfor Sæbuøya. Ser man litt nærmere på bildet, kan man betrakte en pukkenholt-stokk som ligger under kanonene.
For dykkere er møtet mellom kanonene fra Jedinorog og det dramatiske undervannsterrenget en spektakulær opplevelse. Samtidig viser funnstedet hvordan stormaktspolitikk og ideologi setter spor – også under vann. Når Russland nå igjen ønsker å bli et imperium, er det med klare henvisninger til Peter den Store som historisk argument. Samtidig ønsker Russland et oppgjør med en sivilisasjonstenkning som har preget Europa siden midten av 1600-tallet.
Paradokset er da kanskje at Peter den Store ønsket å reformere Russland, med nettopp Vesten og opplysningstiden som forbilde. Som bakteppe er Jedinorog slik fremdeles dagsaktuell, selv om den forliste for 265 år siden.
📸Dykker Erik Aukan betrakter kanoner fra lasten til Jedinorog.
Foto: Nils Aukan.
