08/07/2026
Kongen sa NEI igjen
Et brev adressert Kong Haakon VII, personlig, gikk fra Stortingets presidentskap til det svenske utenriksdepartementet, som i sin tur overrakte det til den norske legasjonsråden i Stockholm, Jens Bull, 29. juni 1940. Derfra ble det oversendt som telegram til regjeringen i London.
Innholdet i brevet var kulminasjonen av forhandlingene Stortingets presidentskap hadde ført med tyske okkupasjonsmyndigheter om en ny politisk ordning for et tyskokkupert Norge, drevet av overbevisningen om at Tyskland ville vinne krigen og ønsket om å finne en løsning som sparte Norge for et regime under Vidkun Quisling og et okkupasjonsstyre ledet av Josef Terboven og hans Rikskommissariat. De tyske forhandlerne stilte som absolutt krav om at kongen og regjeringen ikke inngikk i den løsningen.
De mest oppsiktsvekkende punktene i brevet fra Stortingets presidentskap var disse:
1. Den fullmakt som ble gitt regjeringen Nygaardsvold i møte 9. april er uvirksom.
2. Regjeringen Nygaardsvold kan ikke lenger godkjennes som regjering.
3. Da Kongen er utenfor landets grenser, er han ute av stand til å utøve sine forfatningsmessige funksjoner. Anmerkning til punkt 3: Til dette punkt meddeler Presidentskapet at det i forståelse av situasjonen har henstillet til Kongen å gi avkall på sine forfatningsrettslige funksjoner for seg og sitt hus."
Dette utspillet rundet presidentskapet av ved å hevde at det handlet "av hensyn til folkets velferd og landets fremtid", for så å spille ballen over til Kong Haakon med ordene: "Som det vil forstås er det en forutsetning for denne ordning at Kongen gir avkall for seg og sitt hus på sine forfatningsrettslige funksjoner."
Det var intet mindre enn kongens abdikasjon som ble anmodet.
Kongen selv mottok telegrammet kl. 10.00 den 1. juli 1940. "Det råtne Stortings forslag", som han ordla det, tok ham ti minutter å forfatte et svar på, eller rettere sagt retningslinjene til et svar.
Det kunne kort oppsummeres som et Nei, som han forsvarte ved å vise til Stortingets fullmakt gitt til regjeringen i Elverum - og han avsluttet utkastet ved å lakonisk bemerke at han ikke ville "være presidentskapet behjælpelig med å lette ordningen for innførelsen av et riksraad ved å abdisere."
8. juli 1940 fremførte Kong Haakon et mer raffinert og ferdig svar, og han gjorde det over radio fra London:
"Jeg ser av Presidentskapets skrivelse at det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennom en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon."
Da talens avsluttende setning gikk over eteren, hadde kongen ikke etterlatt lytterne i tvil om at Stortingets menn hadde begått sitt livs største politiske skivebom:
"Det norske folks frihet og selvstendighet er for meg Grunnlovens første bud, og jeg mener å følge dette bud og å vareta det norske folks interesser best ved å holde fast ved den stilling og den oppgave som et fritt folk ga meg i 1905."
Det var Kong Haakons andre nei til Nazi-Tyskland og denne gangen måtte svaret til for å gjøre det klart for alle at felttoget ikke hadde blitt ført forgjeves. For de norske myndighetspersonene som hadde blitt igjen i Norge og vaklet i sine standpunkter overfor okkupasjonsmakten, ble kongen et personlig eksempel på en fastere holdning. Talen gjorde et veldig inntrykk på den norske befolkningen. Fra denne dagen av, 8. juli 1940, tok holdningskampen mot okkupantene og deres medløpere for alvor form. Det var ingenting å forhandle med Nazi-Tyskland om. Kampen mot nasjonalsosialismen skulle fortsettes og føres til siste seierrike slutt.
Foto: Ernst Rude, De kongelige samlinger
