17/10/2026
Se på dette her! Dagens innslag på lunsjrommet. Boken utkom i august i år, i en såpass påkostet innbinding at prisen blir deretter, nok til å gjøre slike eksemplarer til et svært sjeldent syn, selv i hjem velfylt med bøker om krigen. Derfor en stor takk til Duncker & Humblot forlag i Berlin.
Det gjelder generaloberst Nikolaus von Falkenhorst. Hans krigsmemoarer fra 1948, nedtegnet for hånd, har i ettertid vært kjent av de færreste og nær sagt aldri brukt som kilde av historikere.
"Hans beslutning var fattet, det handlet nå bare om å finne en general som allerede hadde samarbeidet og erfaring med marinen i oversjøiske operasjoner. Han, [Wilhelm] Keitel, hadde foreslått meg siden jeg hadde deltatt i Finland-operasjonen i 1918. Føreren hadde bifalt forslaget hans, men siden han ennå ikke kjente meg personlig, bestemte han at jeg først kom til Berlin og meldte meg hos ham." Og slik kom Falkenhorst inn i historien vår, gjennom tilfeldigheter og ikke i kraft av egne operative militærfaglige ferdigheter.
Nå foreligger krigsmemoarene på 80 sider i bokform, sammen med utdrag fra avhøret av Falkenhorst i Oslo høsten 1945 og utvalgte deler av hans korrespondanse under rettsoppgjøret mot ham for krigsforbrytelser.
Utgivelsen er et interessant kildeskrift, men minner samtidig om det som er borte. Falkenhorst selv hadde et omfattende privatarkiv som aldri mer ble sett etter at sovjeterne inntok hjemmet hans i Görlitz mot slutten av krigen. Og Falkenhorsts papirer fra sine siste 17 leveår har aldri blitt gjort rede for siden generalens hjem i Holzminden ble tømt ved hans død i 1968.
Viktigst ved bokutgivelsen er krigsmemoarene, som forteller en sammenhengende og dels ukjent historie om Falkenhorsts krig. Som bokens redaktør setter historiker Winfried Baumgart denne dokumentasjonen inn i en større sammenheng gjennom tallrike redegjørende fotnoter. Han er også forfatter av et forord og en innledende biografisk skisse av Falkenhorst. Det er imidlertid ikke akkurat sterk faglig innsikt i norsk okkupasjonshistorie Baumgart utmerker seg med her.
Et sted skriver han: "Ja, det finnes en rekke vitnesbyrd som forteller at han til og med var avholdt [beliebt] blant den norske befolkningen." Hvilke, forteller han ikke, men den svenske forfatteren Sven Hedin, Hi**ers beundrende brevvenn, trekkes et sted frem som sannhetsvitne. Redaktøren deler Hedins vurdering om at Falkenhorsts benådning av flere nordmenn taler varmt til hans fordel, men til historien hører det også med at Falkenhorst undertegnet enda flere dødsdommer, avslo å benåde, og sendte nordmenn til retterstedet. Han, generalobersten og i egen fremstilling "nur Soldat", respekterte ikke krigsfangers rettigheter og overlot britiske og norske militære til tortur og henrettelse.
Så ble Falkenhorst også dømt for krigsforbrytelser, bare at Baumgart fremstiller det som en rettsfarse og et rettslig overgrep. "Seiersherrenes justis." De sovjetiske krigsfangene som på Falkenhorsts vakt døde rundt 10 000 i tallet, en stor del ofre for krigsforbrytelser, overser Baumgart helt.
I september 1950 ble Falkenhorst av en vesttysk denazifiseringsdomstol dømt inn i skyldkategori III, dvs han hadde "i vesentlig grad fremmet nasjonalsosialismen." Dommen ble ved anke i juni 1951, på et tidspunkt da denazifiseringsbestrebelsene var kraftig på retur, omgjort - og med på kjøpet fikk da Falkenhorst domstolens lovord for sin føring som Wehrmachtbefehlhaber Norwegen. Baumgart synes å anse rettsoppgjørene mot Falkenhorst for en skamplett på denazifiseringens historie. Gjett hvilken av de to kjennelsene han er enig i?
Senere forskning har stilt Falkenhorst i et langt dårligere lys og revet av ham mytens kappe, som han iførte seg etter etter løslatelsen i 1953: forestillingen om den upolitiske general. Den tyske hæren var ikke bare den aktøren som begikk desidert flest krigsforbrytelser i det okkuperte Norge, men omstilte seg underveis i okkupasjonen til en gjennomnazifisert institusjon, som systematisk indoktrinerte sine soldater ideologisk. I stedet får vi altså i 2026 lese ukritiske floskler som vi trodde forlengst var et tilbakelagt stadium i tysk historieskriving.
Baumgart tror ellers at Forsvarets Overkommando var det norske krigsministeriet. Men vi stopper der og nøyer oss ellers med å konstatere at Baumgart, som doktorerte i 1965 og habiliterte i 1971, med dette har bevist at han ikke er en ledende ekspert på Nikolaus von Falkenhorsts liv og karriere, enda mindre på okkupasjonsmakten i Norge.
Det spesielle med Falkenhorst er at det nesten ikke finnes beretninger om ham fra hans nære medarbeidere, og det som finnes er kortfattet. Kryptisk er Keitels tjenesteuttalelse om Falkenhorst fra 31. mars 1944: "Han er lite avholdt i sin egen stab" (forresten et interessant ordvalg). Vi står igjen med at det dermed stort sett blir Falkenhorst som får skrive sin historie. I så måte er Falkenhorst krigsmemoarer et større tilskudd og for spesialisten på Wehrmachts historie i Norge må denne boken bare få en plass i bokhyllen.
Vår interesse for boken indikerer også hvor feil Falkenhorsts forsvarsadvokat tok da han etter løslatelsen skrev til ham: "Jeg gleder meg veldig med Dem over at De vil strebe etter glemselen og har også tro på at De vil lykkes med dette."
For noen vil denne bokutgivelsen være en begynnelse på de kritiske spørsmålene, et utgangspunkt for økt nysgjerrighet. For redaktøren og andre blir boken dog snarere et punktum.
!["Herr Generaloberst v. FalkenhorstDeres brev av 26. september [1940] har jeg mottatt i ettermiddag. Jeg ser av Deres bre...](https://img5.museums1.com/909/118/1134597579091181.jpg)
