04/04/2026
Kaptein Karl Einar Johansens krig
Etter uventet mange oppfordringer utdyper vi forrige historie, som et bidrag til det nærmeste vi kommer et påskemysterium:
"Jeg har ikke bruk for andre enn dem som tror på min sak!" erklærte Otto Ruge foran sine offiserer ved Hærens overkommandos siste hovedkvarter i sør, på Furset, 30. april 1940. Han ba om offiserer som frivillig ville følge med til Nord-Norge. Få meldte seg, så Ruge endte opp med å beordre de han ville og trengte å ha med seg nordover. Karl Einar Johansen, Sjøforsvarets liaison i Hærens overkommando og høyt betrodd offiser fra Admiralstaben, var blant mennene han beordret.
Og dagen etter avreisen fra Molde befant Johansen seg likevel fortsatt på gården han var innlosjert på. Kaptein Wilhelm Hassel opplevde det absurde opptrinnet med Johansen som ble jaget over jordet utenfor av en rasende flokk som hadde fått det for seg at han var spion og nazist - og ga høylytt og aggressivt uttrykk for det. Og de var ikke de eneste i området som delte den overbevisningen.
Både Hassel og Generalinspektøren for Feltartilleriet klarte å ta seg til Nord-Norge, selv om de ikke ble med Ruge på HMS Diana, så hva hadde skjedd? Oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen i Hærens overkommando hadde i den forbindelse en annen spesiell anekdote å komme med. Han hadde vært der da Ruge brøt opp om kvelden 1. mai 1940. De hadde etter store vanskeligheter fått et usikkert løfte om at en britisk destroyer skulle ta dem direkte til Nord-Norge. Ruge hadde da gitt Johansen i oppdrag å forberede en Plan B: Transport med skøyter nordover. Johansen hadde fortsatt ikke latt høre fra seg da Ruge og Roscher Nielsen dro inn til Molde, og der påtraff ham - på vei bort fra Molde! Roscher Nielsen stanset Johansen, sa at de hadde en britisk destroyer som forhåpentligvis ventet på dem ved havnen og at Johansen hadde å følge med dit.
Roscher Nielsen oppfattet Johansen som noe forvirret. Med ett ble de så viktig for kapteinen å kjøre til gården for å hente sakene sine. Det ville bare ta en halv time, sa han, og lovet på tro og ære å komme etter Ruge og Roscher Nielsen. Men en og en halv time gikk, to timer. Ingen Johansen kom. Destroyeren og overkommandoen dro uten ham. Johansens skulle organisere en skøytetransport for overkommandoen. Han klarte ikke en gang å organisere en skøyte til seg selv. Hassel og Klingenberg tok seg etter hvert sjøveien nordover. Johansen oppholdt seg en tid i Kristiansund og vendte så tilbake til Oslo. Etterpå påsto han at alle skøyteskipperne hadde avvist ham.
Det var i det hele tatt noe underlig ved denne offiseren som under felttoget stor sett reiste rundt i sivil. Ved krigsutbruddet befant Johansen seg i Valdres. Også da besluttet han merkelig nok å dra til Oslo, enda han visste at tyskerne kontrollerte byen, og ble værende der i to dager. Egentlig skulle han siden januar 1940 ha vært sjømilitær stabssjef i 6. divisjon, men "kom ikke avgårde", og skyldte på Forsvarsdepartementet. I ettertid hadde Johansen en forklaring på det aller meste. Så var han offer for en serie uheldige omstendigheter? Lå det harmløse forklaringer bak alle Johansens eiendommeligheter under felttoget? Eller gjemmer det seg en dystrere sannhet her?
Johansen hadde vært et engasjert NS-medlem i 1933, men hvor lenge han forble det er ukjent. Hans navn forelå ikke i medlemskartotekene i 1945. Nå var det de som klarte å fjerne bevisene for sitt partimedlemskap i arkivene, men i tilfellet Johansen finnes ingen "smoking gun", bare en liten kjede av indisier som burde ha gjort det betimelig å gå Johansen nærmere etter i sømmene.
Johansen avsluttet krigen som leder for Kanselliets historiske avdeling. Akkurat det tok seg ikke særlig bra ut, for "Kanselliet" var Førerens og Ministerpresidentens Kanselli. Han var altså underlagt Quisling personlig. Dette hadde skjedd etter en langvarig personkonflikt med Gudmund Schnitler, leder for NS-institusjonen Instituttet for historisk forskning, hvor Johansen selv hadde vært avdelingsleder siden høsten 1940. Her kom han i et nært kollegialt forhold til løytnant Sverre Vagn Knudsen, som i tekst, tale og handling ikke etterlot noen tvil om at han var NS-mann på sin hals. Og Johansen? Han er vanskeligere å plassere. I den bevarte dokumentasjonen fra samtiden uttrykker han seg nemlig langt mer forsiktig enn Vagn Knudsen, men det finnes et par skriv der han fra sin plass i NS-staten uttrykker seg truende overfor adressaten, på den NS-innførte Rettskrivningen av 1941 som han tviholdt på til okkupasjonens siste dag og litt lenger. Johansen og Vagn Knudsen var forresten også de to eneste offiserene i Instituttet for historiske studier som ikke ble arrestert av tyskerne under Aktion Polarkreis i august 1943 og sendt til Schildberg - NS-medlemmer var som kjent unntatt arrestasjoner. . .
I februar 1945 ble Kanselliets historiske avdeling av Quisling besluttet skilt ut fra Instituttet for historisk forskning, med Johansen som leder og gitt eneansvar med å utarbeide det store historieverket om felttoget 1940, "Krigen i Norge 1940." Hva slags godt forhold Johansen hadde til Quisling som muliggjorde en slik manøver, bidro han ikke til å kaste lys over da han etter krigen ble satt under etterforskning for landssvik. Det sentrale granskningsutvalg for å granske befalets holdning under krigen 1940-45 forkastet Johansen fra Forsvaret "på grunn av passiv og lite rakrygget holdning."
Men Johansen hadde sine venner og han hadde en energisk forsvarer i oberst Johannes Schiøtz, mannen som vendte tilbake fra krigsfangenskapet, tok kontroll over Instituttet for historisk forskning og tilbakeførte det til sitt opprinnelige jeg fra før krigen: Den krigshistoriske avdeling. Mye på grunn av Schiøtz engasjement ble han gjeninnsatt som offiser i Sjøforsvaret. Og landssviksaken mot Johansen ble henlagt.
Akkurat den saken og etterforskningen av Johansen fortsetter å reise spørsmål. En umiddelbar observasjon når vi studerer sakspapirene er at etterforskerne manglet iherdighet. Ledetråder ble ikke fulgt opp, ytterligere nøkkelvitner ble ikke avhørt. En annen observasjon er at Johansen ikke førte øyevitner som kunne bekrefte hans fremstillinger av hva han hadde gjort under felttoget, bare karaktervitner. Roscher Nielsens vitnemål mot Johansen var klart nok, men kanskje ble det avgjørende punktet Ruges forklaring om at han hadde gitt Johansen oppdraget i Molde og at kapteinen på den britiske destroyeren ikke ville vente enda lenger på Johansen.
Så Johansen slapp av kroken og gjenopptok karrieren. Under okkupasjonsårene hadde Johansen skrevet et omfattende manuskript, "Det tyske foretak mot Norge. Foreløpig sjøstrategisk oversikt." Det kom ikke bare helt i skyggen av Rolf Scheens tobindsverk skrevet på samme tid, "Norges sjøkrig 1939-1940", men ble aldri utgitt, ikke en gang nevnt i noen bok, bokstavelig talt glemt. Johansen fikk heller ingen befatning med flerbindsverket "Krigen i Norge 1940", da arbeidet med dette ble gjenopptatt etter krigen. Han fikk imidlertid en rekke stillinger i Sjøforsvaret og opprykk til kommandørkaptein i 1952, en grad han innehadde resten av sin militære karriere, som han rundet av ved oppnådd aldersgrense i 1964, etter syv år som sjef for Vegdirektoratets militærkontor. Derfor kunne han posere selvsikkert i en kommandørkapteinsuniform etter at landssvikoppgjøret var overstått.
Resten av livet slapp Johansen å bli konfrontert med sin spesielle krigsfortid, men de vanskelige spørsmålene dør ikke hen. Og når vi nå ser tilbake på felttoget 1940, melder et av dem seg. Hva om? Ja, hva om tyskerne hadde en sentralt plassert informant i Hærens overkommando? Hvilke enorme skadevirkninger fikk i så fall det? Johansen ledsaget Ruge på et svært hemmelig møte med de britiske og franske militærattacheene 17. april 1940 for å forberede britenes landgang i Åndalsnes. Major og NS-mann Finn H. Kjelstrup lekket informasjonen om denne til tyskerne. Men hvem lekket til Kjelstrup?
Foto: Marinemuseet
