Notodden og omegn Heimefrontmuseum

19/05/2026

18/05/2026

Forsvaret besøker Heimefrontmuseet
I disse dager holder Forsvaret kurs på Notodden og Rjukan med deltakere fra Norge og Storbritannia. Tema er sabotasje og kontrasabotasje i et historisk lys.

Mandag 18. mai besøkte deltakerne Notodden og omegn Heimefrontmuseum der de blei ønska velkomne til Notodden av ordfører Gry Fuglestveit. Representanter for museet orienterte om okkupasjon og motstand i notoddenområdet. Etter en innledende runde på museet og Skoland, var deltakerne innom Øvre Tinfos (Tinfos 2), Monne Almaas’ bolig, Victoria og Aasnesgården, sentrale steder under okkupasjonen. For Heimefrontmuseet deltok Siv Haugland Strand, Katrine Dahl, Eigil Hefre og Arvid Lia.

Kort om Operasjon Sunshine 1944-45:
Da krigen gikk mot slutten var Milorgs hovedoppgave å hindre tyskerne i å ødelegge kraftanlegg, industri og infrastruktur i det de trakk seg ut, slik de hadde gjort i Italia. Vårt område, Øst-Telemark og Numedal, produserte 60% av krafta som blei brukt på Østlandet i 1944. Hjernen bak og sjef for Sunshine var major Leif Tronstad. Han blei brutalt drept i krigens sluttfase.
I Notodden gikk Sunshine-operasjonen under dekknavnet Lamplight og blei leda av Herulf Nygaard med Monrad «Monne» Almaas som NK.

08/05/2026

Notodden, 8. mai 2026
ORDFØRER GRY FUGLESTVEITS TALE VED MONUMENTET OVER DE FALNE

Kjære alle sammen.
Takk for at dere har møtt opp her på Notodden torg denne viktige dagen 8. mai, Norges frigjørings- og veterandag. En dag for takknemlighet, for ettertanke, og for å løfte blikket – både bakover og framover. I dag hedrer vi alle som kjempet for Norges frihet under andre verdenskrig, og alle veteraner som siden har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Kvinner og menn som har reist ut for å skape fred, stabilitet og trygghet – ofte langt hjemmefra, og ofte med en pris som ikke alltid er synlig for oss andre.
For oss i dag er 2. verdenskrig et fjernt minne. Jeg er 58 år nå, og i min levetid hadde jeg vel aldri trodd jeg skulle oppleve et trusselbilde som det vi står i, i dag. Men, jeg husker hvordan min egen mor fortalte om redselen under Cubakrisen på starten av 1960-tallet – hvordan folk satt tett rundt radioene, lyttet, ventet oghåpet. Den følelsen av at verden sto og vaklet, den kjenner jeg igjen nå. Det går ikke en dag uten at vi blir påminnet krig og terror nært og fjernt fra vårt kjære Norge.
Og kanskje er det nettopp derfor historiene fra vår egen bygd og vårt eget land betyr så mye. De minner oss om hva som står på spill når friheten trues.
Jeg har vært så heldig å møte flere av dem som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. Det gjorde sterkt inntrykk. Takket være kaptein Svein Vetle Trae, som sporet opp de som hadde deltatt i denne brigaden, fikk vi delt ut mange medaljer og noen post mortem, men det ble satt stor pris på. Mange av disse veteranene ble intervjuet og løftet fram av Svein Vetle – et arbeid jeg vil uttrykke en dyp takk for i dag.
Jeg husker mange av utdelingene med veteraner fra den første Brigade 471, den første brigaden som dro til Tyskland etter krigen. Første skip dro fra Porsgrunn, men en fortalte om skipet Svalbard, om kulden den vinteren de måtte komme seg til Kristiansand før avreise, og om hvordan oppdraget opplevdes som både meningsfullt og viktig. De var stolte av å ha bidratt til å bygge opp igjen et land i ruiner og skape stabilitet i Europa.
Tysklandsbrigadene tjenestegjorde fra 1947 og helt fram til 1953. De la grunnlaget for mye av kompetansen som senere bygde opp det norske forsvaret.
Jeg vil igjen rette en stor takk til Svein Vetle Trae for hans enorme innsats. Han samlet inn historier, intervjuet, dokumenterte og skrev bøker som gjør at vi i dag kan forstå mer av hva som faktisk skjedde – både i Norge og her lokalt.
Da jeg selv var lærer på Heddal ungdomsskole, fikk jeg erfare hvor viktig hans arbeid var. Jeg hadde en 10. klasse – bare gutter – med varierende motivasjon for tyskfaget. Vi bestemte oss for å lage film basert på Svein Vetles bok Lamplight, og hendelsen på Storbråta. Denne hendelsen skjedde 4.11 i 1944 på slutten av krigen med lokale «gutta på skauen», De oppholdt seg på Storbråta, ikke langt fra Grønkjær opp på Reshjemheia. Svein Vetle stilte opp med uniformer, våpen, kunnskap og en entusiasme som smittet over på alle. Guttene fikk drill, opplæring og en forståelse av hva «gutta på skauen» faktisk sto i. Det at to av guttene, Arne Vaa og Harry Kasin, ikke mye eldre enn de selv, mistet livet i trefning med tyskerne, og at det var en tysk infiltratør som forrådte gutta på Storbråta, gjorde inntrykk. Det er flott at man har ryddet Storbråta og det var en ære å være til stede, da man fikk satt opp en bauta.
Filmen ble vist for noen av de siste gjenlevende, og vi vant til og med en pris fra Goethe-instituttet. Det var stort – både for 16-åringene og for oss voksne.
Jeg forstår at etter krigen kunne det være vanskelig å snakke om, hendelser som førte til tragedier, men de innsamla historiene bidrar til å forstå det.
Joakim Rønneberg, en av Norges mest dekorerte krigshelter,brukte store deler av livet sitt på å reise rundt til skoler og ungdom. Han var tydelig: «Vi kan ikke ta fred for gitt.»
Det sitatet bærer en hel generasjons erfaring i seg. Og det er et budskap vi trenger mer enn noen gang.
Jeg var også så heldig å få snakke flere ganger med nå avdøde Oddvar Kise, en av gutta på skauen og en av Tysjå-gutta fra Øst-Gvammen i Lisleherad. Historiene hans sitter i meg den dag i dag.
Jeg er selv fra Vest-Agder, og min bestefar ble beordret til å arbeide for tyskerne, det var det mange som ble. Det var ikke enkelt. Broren hans satt på Grini og fikk heltestatus, mens han selv ikke fortalte så mye om sin rolle, hvor de bygde jernbane for tyskerne. Men, han fortalte meg og min yngste datter om hvordan Mandal var under krigen, og hvordan det var å leve under okkupasjon, da var han 97 år og krystallklar i sitt minne. Han var 20 år da krigen brøt ut. Det gjorde sterkt inntrykk.
Alt dette minner meg om én ting: Historien må aldri glemmes. For når historien glemmes, har den en tendens til å gjenta seg.
Et menneskeliv blir så uendelig lite verdt når maktbegjær overtar alt. De som tar beslutningene om krig, sitter ofte langt unna de forferdelige bildene vi ser i nyhetsbildet. Det er alltid sivile som bærer den tyngste byrden. Derfor er fred et overordnet og tidløst mål – ikke noe vi kan ta for gitt.
Vi lever dessverre i en tid der fornekting av nær historie brer om seg. Nettopp derfor er det så viktig at vi som har reist til konsentrasjonsleirene, som har stått i Birkenau, Sachsenhausen eller Ravensbrücksammen med ungdom, som har reist med de hvite bussene og lyttet til tidsvitnene, bærer dette ansvaret videre. Når du har sett med egne øyne, forstår du hvor skjør sivilisasjonen kan være. Jeg har vært så heldig å høre Johannes Brattli fortelle om sin far, Arne Brattli sine opplevelser i noen av de verste konsentrasjonsleirene som var, han gikk også flere dødsmarsjer. Vi er takknemlige for at disse historiene fikk komme fram, da det har vært vanskelig å fortelle. Flere mennesker opplevede lignende historier, det har jeg også hørt fra andre talere her på toget hver 8.mai.
Bak meg her på Notodden torg står Frihetsmonumentet, et minnesmerke over kampen, motet og menneskene som sto opp mot overmakten. «Gutten som nedkjemper løven» symboliserer ikke bare styrke, men også håp. Det er et bilde på at enkeltmennesket kan utrette det utrolige. At når man står opp for det som er rett, når man er sterk nok i troen på verdiene sine, da kan man faktisk forandre historiens gang.
Dette går igjen når en ser på dramatiske hendelser som ligger nærmere vår egen tid. Takket være heltemodig innsats fra vanlige mennesker, var det ikke flere liv som gikk tapt på Utøya i 2011, i Al-Noor moskeen i 2019 og utenfor London pub under Oslo Pride i 2022. Dette forteller noe om oss, når situasjonen blir kritisk finnes det mennesker som klarer å holde hodet kaldt og som gjør det som kreves i den gitte situasjonen. Vi er mange som er dypt takknemlige i dag for at disse klarte nettopp det, og sørget for at situasjonen ikke ble mer tragisk, denne symbolikken finner jeg i vårt frihetsmonument.

Vi lever i en tid der friheten igjen er truet. Russland fører en brutal krig i Ukraina. I Midtøsten ser vi konflikter som skaper uro langt utover regionen selv. Jeg har aldri opplevd et mer uforutsigbart verdensbilde enn nå.
Derfor er det viktig at vi står sammen. At vi har NATO. At vi holder fast ved prinsippene om demokrati, frihet og rettsstat.
Takk til dere som bærer uniform – før og nå
Til dere som står her i dag med ulike uniformer fra ulike operasjoner: Takk for innsatsen. Takk for at dere har reist ut når landet har bedt dere om det. Takk for at dere har stått i krevende situasjoner – fysisk og psykisk. Vi ser dere. Vi hedrer dere. Og vi er dypt takknemlige.
Takk til Notodden og Omegn Heimefrontmuseum. Dere stiller opp på alle markeringer. Dere holder historien levende. Dere tar vare på gjenstander, fortellinger og minner som ellers kunne gått tapt. Det betyr mer enn dere kanskje tror. Takk for samarbeidet med Notodden kommune.
Kjære alle sammen,
8. mai er en dag for takknemlighet. En dag for å minnes. En dag for å hedre. Men også en dag for å forstå at frihet aldri er en selvfølge.
Vi skylder dem som kjempet før oss å ta vare på det de ga oss. Vi skylder dagens veteraner respekt, støtte og anerkjennelse. Og vi skylder kommende generasjoner å stå opp for de verdiene som gjør Norge til Norge.
Jeg vil avslutte min tale med diktet fra Notoddendikteren, Olav Skogen,

De gav oss alt i det de falt.
Sitt liv, sin drøm og sin unge vår.
Gud hjelpe oss at vi forstår.
Den fred og fridom som ble vår.

Takk for meg

08/05/2026

Heddal, 8. mai 2026
REIDAR SOLBERGS TALE VED VEGVOKTERHYTTA

Aldri meir!! Aldri meir krig - aldri meir nazismens tankegods.
I dag 8. mai samles vi for å minnes og feire en av de mest betydningsfulle dagene i vår historie - og ett av årets vikrtigste merkedager vår frigjørings - fra 2011 gjort om til frigjørings og veterandag.
9. april 1940 invaderte NaziTyskland Norge og det ble fem år med tapt frihet og lidelser for nordmenn på land og til havs.
Totalt ble 9 379 menn og 883 kvinner registrert som krigsdødsfall i Norge. Av disse var cirka 3700 sjøfolk i handelsflåten.
Over 400 norske fanger ble henrettet av okkupasjonsmakten, mens mange døde av mishandling i tyske fengsler og konsentrasjonsleirer.
Disse som ga sine liv for vår frihet skal vi minnes i dag.
I vår kommune har vi flerre som ofret livet i kampen mot nazismen. En av de viktige historiene er tragedien på Storebråta og de to unge mennene som mistet livet der.
Hytta på Storebråta ved Grønkjær på Reskjemheia fungerte som et skjulested for motstandsfolk og personer som hadde rømt fra tvangstjeneste for okkupasjonsmakten. Denne hytta lå ikke så langt fra denne vegvokterhytta. Terrenget var såpass vanskelig å finne fram i at en måtte være kjent. Så hytta var et perfekt skjulested.

En dag kom en tysker inn til hytta i følge med søstra til en av gutta på Storebråta. Tyskeren som het W***y fortalte at han hadde desertert og ville slutte seg til dem da han var redd for livet sitt. Russerne som også var på Storebråta mente at de skulle skyte han, mens de norske gutta ville gi han en sjangs.
Stadig var W***y borte på kveldene og en natt kom han ikke tilbake - da bestemte de seg for å skifte gjemmested her var ikke lenger trygt.
Natt til 4. november gikk Harry Kasin ut og der stod det 40 tyske soldater og skøyt han rett ned. Andreas Vaa styrtet til og ville løfte han opp men da blei han også skutt og drept.
To unge menn her fra vår kommune viste med denne handlingen en sterk motstandsvilje til okkupasjonsmakta. De ville slå ring om demokratiet som er verdt å reflektere over i dag.
Hytta blei brent opp og de overlevende ført til Notodden og seinere til Grini og videre til leire i Tyskland. Der satt de til freden kom.
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.
Min svigerfar Trygve Ulsvik var også en av gutta på skauen. Han snakket aldri om krigen, men en kveld fortalte han om at han måtte sende en beskjed hjem til sin mor. Da skreiv han på et sigarettpapir - "jeg lever" og fikk det overlevert til sin mor i Høibødalen. Det er også viktig å minnes de som satt hjemme og ventet og var urolige for hvor sønnene eller mannen var om de levde om de lå såret uti skogen eller på havet.
Vi fikk freden i 1945 men hva er fred - i Til ungdommen som Bjørn sang her i sted sier Nordahl Grieg
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Vårt bidrag til FN og erfaringer fra krigen har gjort Norge til en aktiv bidragsyter for fred og stabilitet ute i verden.
Siden 1945 har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i rundt hundre internasjonale operasjoner og oppdrag verden over.
Innsatsen til disse - flerre av dem fra Notodden viser at det er mange som vil bidra til solidaritet og frihet.
I dag skal vi minnes også dem og takke for innsatsen i blant annet Midtøsten, Balkan, Afrika og Afghanistan for å nevne noen.
Vi lever i en urolig tid med krig og spenning i mange land. Flere enn noensinne lever i land med krig og konflikt. Uskyldige mennesker opplever urett, redsel og nød.
Vi skal være takknemlige for at vi lever i et rolig hjørne av verden. Og at vi lever i et samfunn, til tross for politisk uenighet der de fleste har tillit til vårt demokratiske system.
Men farer truer og ytre høyre er på frammarsj i mange land.
Otto Nilsen skrev en vise som han kalte He is dead but he want lie down. Han mente at til tross for nederlaget til nazismen 1945 er tankegodset levende i mange land. Vi må alle bidra til å bygge et samfunn som sikrer frihet og trygghet for alle.
Så fred er å skape - det kan bety så mye og bidra til å bygge demokratiet men også skape de gode øyeblikkene for oss selv og våre nærmeste.
i dag er det fredsdagen men også fredagen. Bruk fredagskvelden til å skape glede rundt deg og gi et smil og en hyggelig kommentar. Gå på besøk. Ta et glass, se på the Voice.
Gled deg over at vi lever i et av verdens beste demokratier i et velferdssamfunn i et fritt land.

Men først få med dere resten av underholdningen her ved Vegvokterhytta.
Takk for meg

08/05/2026

Lisleherad, 8. mai 2026
KATRINE DAHLS TALE PÅ ØST-GVAMMEN

Kjære alle sammen!

Så fint å se dere alle som har møtt opp her i dag på Øst-Gvammen. Tusen takk til elever og lærere ved Lisleherad Montessoriskole som deltar. Og tusen takk til Notodden & Omegn Heimefrontmuseum og alle som bidrar til arrangementene i dag. Jeg vil takke for den store æren av å holde minnetalen her i år igjen.



I dag markerer vi frigjøring- og veterandagen. Det er 81 år siden freden kom til Norge. Vi minnes Tysjågutta, og spesielt Bjarne Skorve, Karl Ugland og Kåre Øien. Bjørketrærne er en fin symbolikk som hyllest til de tre. Et tre som representerer Bjarne. Og to trær som har vokst sammen og representerer Karl og Kåre.



Hva er spesielt med disse tre personene? Bjarne, Karl og Kåre var en del av Tysjågutta. De fleste av Tysjågutta var unge menn i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, som rømte til skogs da myndighetene for Nasjonal samling innførte tvungen arbeidstjeneste i 1944. I skogen dannet de ulike celler, hvor de etter hvert fikk militær opplæring. En av disse cellene holdt til på Tysjå, mellom Dårstul og Meheia. 9. desember 1944 skjedde tragedien da Bjarne Skorve omkom i uvær mens han var på illegal elgjakt for å skaffe mat til kameratene sine.



Her på Øst-Gvammen holdt Tysjågutta til vinteren 1945. Om morgenen 13. mars slo 40 tyske og norske soldater til mot Tysjågutta. Skudd ble avfyrt begge veier, og i skuddvekslingen ble både Karl Ugland og Kåre Øien skutt og drept. Leif Johnsen og Arne Nagelsaker ble skutt og såret. Tysjågutta overga seg. Det må ha vært en ekstrem påkjenning for disse unge mennene å få ordre om å bære sine drepte kamerater inn i hytta før soldatene tente på.



Det er fortvilende å tenke på at hendelsen som skjedde her var den 13. mars 1945. Altså knappe to måneder før freden ble en realitet.



For et år siden sa jeg at vi lever vi i en svært urolig tid. Situasjonen har dessverre ikke endret seg. Russland kriger fortsatt mot Ukraina. Det er uroligheter i Midtøsten, Afrika og andre steder som vi ikke hører noe særlig om. Mange steder er det ikke demokrati. Ytringsfriheten fortsetter å være innskrenket. Man kan bli straffet for å si hva man mener.


Så hva kan vi gjøre her i Norge? Her på Notodden? Vi kan forsvare demokratiet vårt. Vi kan sørge for å bevare ytringsfriheten. Og vi kan sørge for at friheten de før oss kjempet så hardt for, ikke var forgjeves.

Hvordan kan vi gjøre det? Vi kan starte med oss selv. Vi kan starte med å tenke på hva slags samfunn vi ønsker å ha. Og videre kan vi oppføre oss deretter. Vi kan være snille med hverandre, inkluderende, rause, se hverandre og hjelpe hverandre på riktig vei. Tørre å si ifra på en skikkelig måte når noe ikke er riktig. Vi voksne må gå foran som gode forbilder for hverandre, for dere elever, og andre barn og unge. Vi har en jobb å gjøre. Det er mange voksne som trenger å skjerpe seg!



Vi kan også oppføre oss enten det er ansikt til ansikt eller det er digitalt, på Internett/sosiale medier. For eksempel i kommentarfelt. Ytrer vi oss på en skikkelig måte, må vi også tåle at ikke alle er enige med oss. Samtidig har vi rett til å si ifra hvis noen er ufine. Faktisk bør vi bli flinkere til å si ifra. Og det er sunt at ikke alle er enige hele tiden. Det er en del av det å ha ytringsfrihet og demokrati.



Vi må bruke stemmeretten vår, og vi må være våkne. Og vi må tenke kritisk når mediene presenterer nyheter. Hva er propaganda og hva er pålitelig informasjon? Mediene har stor makt til å fortelle historiene de ønsker, og med den vinklingen de ønsker. En historie har alltid minst to sider av en sak. Samtidig er pressefrihet viktig for demokratiet.



Jeg skjønner at det kan være lett å miste motet. At det kan føles overveldende til tider. I disse dager hører vi ekstra mye om at land som Russland, Kina og Iran er trusler mot Norge. Andre trusler kan være terror, ekstremisme og radikalisering. Politiets sikkerhetstjeneste, PST, erklærte 9. april i år at Norge er i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi har stått i urolig tider tidligere også, som under den kalde krigen, men noe av det som er annerledes nå er at vi har krigen i Ukraina så nært oss.



Samtidig må vi ikke glemmer oss selv i alt sammen. Huske på at det er mye fint som skjer også. Spre glede for hverandre! Det finnes mange gode, snille mennesker i verden. Ikke minst vi som stiller opp her i dag. Noen av dere stiller kanskje opp fordi dere må, andre fordi dere har lyst.



Jeg har tro på at vi som har møtt opp her i dag er blant mange som er takknemlige for innsatsen gutta her på Øst-Gvammen, og motstandsfolk generelt i Norge, la ned. Og at vi fortsetter å kjempe for å beholde vårt demokrati, frihet og ytringsfrihet.



Det siste året har jeg vært så heldig å ha vært guide på vårt museum på Skoland. Vi har blant annet hatt besøk av de fleste 9. klassene i kommunen. Noe som har vært både givende og lærerikt. Jeg har utfordret elevene med mye av det jeg sier i dag. I arbeidet med guidingene har jeg hørt mange ulike historier fra og etter andre verdenskrig. Noen av de mest inspirerende historiene jeg har hørt er om skjebner til noen av menneskene som ble torturert, og også de som til slutt havnet i konsentrasjonsleirer, for så å overleve det hele. Man skulle tro at de tørstet etter å ta hevn, men i stedet valgte de å tilgi. De valgte å tilgi de som hadde torturert dem. De valgte å tilgi de som hadde oppført seg grusomt mot dem. For det kan ikke ha vært lett å tilgi. Men hvis vi skal fortsette å hate vil ikke verden bli et bedre sted.



Et annet godt eksempel leste jeg i boka «Lamplight» av Svein Vetle Trae. Trae gjengir noe av det som skjedde etter at tragedien her på Øst-Gvammen ble kjent på Notodden i slutten av mars 1945. Den største tragedien rammet familiene til Kåre Øien og Karl Ugland. En annen familie, familien Enerstad, var usikker på sin sønn Ivars videre skjebne. Ivar ble arrestert og torturert av Gestapo og norske nazister. Han ga til slutt etter for torturen, og røpte hvor gutta på Øst-Gvammen holdt til.



En dag ringte fru Enerstad gråtkvalt til fru Øien for å vise medfølelse med tapet av fru Øien sin sønn, Knut, og å be om unnskyldning for at hennes sønn hadde røpet Tysjågutta.



«Fru Øien tar også til tårene, men samler seg og sier:

«Men kjære deg! ------ Han ble jo torturert av Gestapo og norske nazister, ----- har jeg fått høre! Ingen kan utstå et slikt press. Du må da, for all del, ikke bebreide deg for det!»



Jeg vil med stor ærbødighet takke alle som bidro til at Norge ble et fritt land. Jeg takker også alle krigsveteraner som har deltatt i internasjonale oppdrag for Norge etter andre verdenskrig.



Snart er det ikke flere tidsvitner igjen fra andre verdenskrig. Oddvar Kise var den siste av Tysjågutta. Han gikk bort i 2022. Vi har et ansvar for å fortelle historiene videre til de neste generasjonene, slik at vi aldri glemmer det som har skjedd. For frihet og demokrati får vi ikke gratis. Vi skal ivareta den freden vi har så langt det lar seg gjøre. Og da er det fint at vi kan samles her på Øst-Gvammen i dag, og bli minnet om innsatsen Tysjågutta, og andre menn og kvinner bidro med.



Gratulerer så mye med dagen!

08/05/2026

Gransherad, 8. mai 2026
PAUL ROKSTADS TALE VED KIRKEVOLL BRU

Kjære medborgere, kjære veteraner.
Vi står her ved Kirkevollen bru i dag, på en av de viktigste dagene i vår historie. Den 8. mai er en dag for dyp takknemlighet, men også for ettertanke. Vi minnes de som kjempet for at vi i dag kan snakke fritt, tenke fritt og leve i et selvstendig demokrati.
Gransherad var ikke uanfektet av krigen. Vi minnes kampene ved Kirkevollen bru i 1940:
Tyske styrker rykket i slutten av april 1940 oppover fra Notodden, for å sikre de strategisk viktige kraftanleggene på Rjukan. Siden det den gang ikke fantes vei langs Tinnsjøen, måtte tyskerne legge ruten om Gransherad. Norske styrker planla å sprenge Kirkevoll bru for å stanse dem, men rakk ikke å utføre sprengningen før tyskerne ankom og satte ut vakter.
Norske soldater kom ned fra tinnoset med jernbanen og la seg i stilling opp mot Tho Åsen. Det ble åpnet ild og I den påfølgende kampen falt tre tyske soldater. De norske soldatene måtte etter hvert trekke tilbake da de havnet i kraftig undertall, og klarte det, uten tap av liv.
Etter trefningen oppsto en svært spent situasjon. Tyskerne trodde sivile i bygda hadde hjulpet de norske soldatene. Som represalie tok de 40 sivile gisler, deriblant kvinner og barn, som ble stilt opp for å bli skutt. Tilfeldigheter gjorde at Gransheringane fikk tak i en lokal mann i bygda som snakket Tysk og fikk overbevist tyskerne om at de sivile ikke var innblandet. I tillegg fant tyskerne en skadd norsk soldat i uniform. Dette samlet, hindret at de endte i tragedie.
Vi minnes dem som deltok i kampen ved Kirkevoll bru, de som organiserte flyslepp på Brekkeheia og alle de som bidro igjennom kamper og motstandsarbeid over hele landet. De kjempet for én ting: At det norske folk selv skulle eie sitt land, sine lover og sine ressurser.
I dag, over 80 år senere, må vi våge å spørre: Forvalter vi denne arven med den respekten den fortjener? Frihet handler ikke bare om fravær av krig, men og om retten til selvråderett.
Når vi ser utfordringene vi står overfor i dag – enten det gjelder press på våre naturressurser, energipolitikk eller vår tilknytning til EU/EØS – er det avgjørende at beslutningene tas nærmest mulig de menneskene de angår. Det er en voksende uro i landet vårt over at styringen flyttes lenger unna, fra norske kommunestyrer og Stortinget til byråkrater i Brussel.
Vår historie har lært oss at folkestyret er på sitt sterkeste når vi selv har hånden på rattet. Å forsvare Norge i dag betyr også å verne om vår økonomiske og politiske uavhengighet. Vi må sørge for at våre rike ressurser – jorda, skogen, oljen, fisken og kraften – forblir et felleseie som gagner folket her hjemme, og ikke ofres på alteret for et grenseløst EU-marked. I Norge er det tradisjon for å dele av vårt overskudd til trengende i andre deler av verden, det skal vi fortsette med, men vi må selv styre omfanget. Norge har i etterkrigstiden bidratt med soldater og midler til internasjonale fredsbevarende styrker, Norske soldater har ofret både liv og helse for at andre lands innbyggere også skal ha sin selvråderett i eget land.
La oss hedre veteranene ved å love hverandre dette: Vi skal aldri ta friheten for gitt, og vi skal aldri slutte å kjempe for retten til å bestemme i eget land.
I dag er det igjen krig i Europa. Russlands krig i Ukraina viser at vi er avhengig av ett sterkt forsvar. USA sin krig i Iran viser hvor avhengig Norge har gjort seg av andre land for å ha nok tilgang til viktige ressurser som blant annet drivstoff og gjødsel. Norge har igjennom flere år latt selvforsyningsgraden forvitre, Stortinget sitt mål er at selvforsyningsgraden skal opp til 50%, fra ca 40% som den er i dag.
Syntes vi det er tilfredsstillende at målsetningen er mat nok til halvparten av oss i en krisesituasjon? Beredskap må bli mer enn ett fagert ord!
86 år etter at Norge ble invadert av Tyskland i 1940, er det fortsatt enkeltpersoner med for mye makt som styrer mye av verden, og verden fremstår dessverre fortsatt ikke som sivilisert for alle.
Til slutt vil jeg oppfordre, spesielt de yngre, til å gå inn på youtube og se filmavisen fra frigjøringsdagene i mai og juni 1945. Etter hvert som tidsvitnene i bestemor/far og oldemor/far faller fra, må en selv ta større ansvar for å oppsøke historien for å forstå viktigheten av den, og for å hindre at den gjentar seg!
Gratulerer med dagen, og takk for oppmerksomheten!

08/05/2026

Notodden 8. mai 2026
BORGAR LØBERGS TALE VED KRIGSSEILERMONUMENTET

Kjære dere!

Jeg vil fortsette der jeg avsluttet sist. Men, først vil jeg takke for å få lov å stå her. Jeg gjør det med dyp respekt
Så vil jeg sitere professor Trygve Gjestlands intervjuet i Dagbladet i 1966. Folk flest vet ingenting, om innsatsen, og sjøfolkenes tilværelse, under krigen. Døgnet rundt, i årevis, ventet de, på torpedoen, som kom, eller kanskje aldri kom.
De langsomme skipene, i konvoiene, var som vergeløse lam i ulveflokken av fiendtlige U-båter.

Så; Gunnar Sønsteby – Kjakan, Norges høyeste dekorterte soldat, kjempet for krigsseilernes rettigheter og ga følgende karakteristikker:
• Våre krigsseilere, var de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning, for krigens varighet. Dette er sterke ord fra en soldat.

Men, kjære dere, så er det de der hjemme. Et annet perspektiv. Krigsseilerne blir husket for deres utholdenhet på sjøen og havet – i konvoiene. Men, de som ble igjen hjemme levde også i krigstilstand, bare i stillhet. Den usynlige emosjonelle fronten.

9. april 1940 og dagene deretter. Når lysene på norske fyrstasjoner ble slukket, mørket senket seg, symbolet på tryggheten forsvant. En trygghet som hadde bidratt til å utvikle oppbygging til en av verdens mest moderne handelsflåter – en stormakt på havet, nasjonenes stolthet. Samtidig gikk de som var hjemme inn i mørket. Og uvissheten. Redselen for å miste de nærmeste.

Mens krigsseilerne kjempet på havet, fantes det en annen mental kamp, der hjemme — rundt kjøkkenbordet, i barnerommet, og vinduet vendt mot veien, havnen og ikke minst uvissheten for postkassen.

Der satt koner som ikke visste om mennene levde.
Barn som ventet på en far de knapt husket ansiktet på.
Foreldre som hver dag fryktet telegrammet som kunne knuse alt.
De bar ikke uniform, men de bar på krigen, på sin måte, i stillhet. Med uvissheten som belastning

Mange fikk ingen beskjed når skip forsvant. Det var ingen grav å gå til. Det var ingen avskjed. Bare den evige stillheten.

Det å leve i årevis mellom håp og frykt er en egen form for krig. Utmattelsen. Å ikke vite, kan noen ganger være tyngre enn å vite det verste.

Noen koner var både mor, far, tryggheten og ensomheten.
Likevel, de holdt familien samlet med rasjonering, frykt og okkupasjon rundt seg.

Barna følte sinne:
Hvorfor er pappa borte? uten selv i eget barnesinn forstå at pappens fravær var kampen, for deres frihet.

Og krigsseilerne selv bar ofte skyld:
Skyld over å ha overlevd.
Skyld over ikke være hjemme.
Skyld over barna som vokste opp uten dem. Og skyldfølelsen for en gjenforening som ikke var enkel.

Da freden og ettertiden kom, var ikke alt plutselig bare godt.
Mange kom hjem som fremmede. Barna som ikke kjente dem.
Konene hadde båret livet alene i årevis for menn som fortsatt hadde krigen dypt forankret i seg. Freden betydde ikke at alt ble lett. Feststemningen og seiersrusen var over når krigsseilerfamiliene møttes. Dette var familiene, kvinnene og menn uten medaljer.

Det tok tid før nasjonen hedret sine krigsseilere.
Men vi skal også huske de som ventet. De som holdt håpet levende.
De som sto opp og møtte hver dag uten svar, uten å vite. De som bar savnet i stillhet. Deres mot var lavmeldt, men ikke mindre.

Når freden kom, var ikke deres kamp over, deres neste slag stod mot Rikstrygdeverket. Forvalteren av krigserstatningen som ble satt på sperret konto. Av norske politikere.
Kvinnene og familiene måtte søke Rikstrygdeverket for å bruke sine egne penger; til klær og mat for barna, om kjøp av ovn til vinteren, for å få rennende vann i springen.

En av disse kvinnene skrev brev til Rikstrygdeverket med spørsmål om hvorfor deres families engangserstatning var så beskjeden i forhold til andre. Forklaringen var følgende;

Deres mann sluttet å seile i 1941. Men, han sluttet ikke å seile, han ble torpedert, han ga sitt liv for landet.


Historien om krigsseilerne er historien om kvinnene som ventet.
De fikk ingen medaljer.
Ingen uniform.
Ingen parade.
De bar også krigen — hver eneste dag.

Krigsseilernes historie ble skrevet på havet. Men den ble også levd hjemme — av kvinner som ventet, av barn som savnet, og av familier som aldri fikk krigen helt på avstand.

Det er all grunn for nasjonen og vise dyp til takknemlighet også til de som ventet hjemme – nemlig kvinnene.

Det heter, at vi skal lære av historien. Ingen av disse kvinner og menn, barn og familier hadde ønsket det vi ser i dag. Fordi de viste prisen. Kostnadene.
Disse heltene var med å forme samfunnet på en annen måte.
Det de gjorde, var for å slippe det vi ser pågår i dag.
Så glemmer vi. Så kommer despotene til makten. De velges ikke.
De tar seg til rette. Krig forherliges. Ungdommen drepes.
De ansvarlige slipper unna.

Derfor MÅ aldri det vi minnes i dag, gå i glemmeboken.