19/04/2026
Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord.
I dag får dere se et slikt bilde. Et enkelt bilde, men samtidig så fullt av historie fra de svunne dager. Hva tror dere hun tenkte på, da hun sto foran utstillingsmonteren og i sitt sinn reiste tilbake i tid. Til den tid da hver dag var en fare. Tilbake til den tid da det var ufred i landet. Tilbake til den tid da alle som hjalp flyktninger, selv befant seg i livsfare. Ville tyskerne en dag plutselig sparke inn døren og med rop og skrik arrestere dem alle?
Damen på bildet er Magda Eliassen. Hun står og ser på utstillingen som Hamarøy Krigsminnemuseum laget om hennes tante, den kjente flyktningelosen Anna i Markvatnet.
Under krigen bodde Magda og mannen hennes Ansgar, på Strindnes. Fra Strindnes er det litt over fire kilometers gange til man kommer til Markvatnet. Der bodde tanten til Magda, flyktningelosen Anna Pedersen, bedre kjent som Anna i Markvatnet.
Når Anna loset flyktninger, gikk ruten hennes forbi huset til Magda og Ansgar på Strindnes. Ved behov ble huset deres benyttet som mellomstasjon for flyktninger på vei østover mot Strindfjellet og videre til Musken.
Ved å hjelpe folk som var på flukt fra tyskerne, satte de seg selv i livsfare. Ble de tatt av tyskerne, kunne de risikere å bli henrettet. Men Magda og Ansgar lot seg ikke skremme.
En gang gjemte de 10-12 flyktninger på loftet hjemme hos seg. Magda kokte da ei stor gryte med kjøttsuppe. Men dette var i seg selv farlig nok. Hva skulle de si hvis det kom en tysk patrulje og så en stor gryte med kjøttsuppe og ingen folk der? Joda, de hadde et svar klart. De skulle si at de hadde folk som arbeidet i skogen for dem, og de måtte ha ordentlig kost.
Så var det å lose flyktningene videre. De måtte først fraktes over vannet i retning mot Riksvei 50. Var det mange flyktninger, deltok også Ansgar som roer. Slik pågikk dette farefylte arbeidet i all stillhet i krigstiden.
Etter krigen fikk de ingen heder og ære fra den norske stat for sitt farefylte arbeide under krigen. Stille og uten å vike hjalp de en mengde flyktninger slik at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Først i 2015 fikk Magda Eliassen tildelt Krigsminnemedaljen for sitt farefylte arbeide med å hjelpe flyktninger under krigen. Da var dessverre Ansgar gått bort.
Lest we forget.